Påskekrim: Hvem tok vasen? Del 2

Fluktforsøket

Arnt Arnesen tok raskt kontroll over situasjonen.
-Kristian! Lukk alle vinduer, lås alle dører. Ingen får gå ut av dette huset før tyven er avslørt.
Kristian skyndte seg å gjøre som detektiven sa.
Gjestene ble stående forskrekkede og bare stirre på bordet der vasen hadde stått.

Alle bortsett fra en.
Før Kristian rakk å låse stuedøra, smatt Bjørn Galte ut.
-Etter ham! ropte Arnt Arnesen.
Til Arnt Arnesens store overraskelse var det Martha Martinsen som reagerte raskest. Hun for etter Bjørn Galte gjennom gangen og bort til utgangsdøra. Der ble hun stående og sperre døra for ham. Han kom seg rett og slett ikke forbi. Og Arnt kunne føre en slukøret Bjørn Galte tilbake til spisestua.
-Bra jobba, Martha! sa Arnt Arnesen.
-Jeg har lært det av hestene, sa Martha. -Hvis man ikke kommer fort i gang, har man ikke nubbesjans på banen.
Arnt flyttet oppmerksomheten over på Bjørn Galte:
-Du, Bjørn, har noe å forklare, sa han. -Vi går inn i den andre stua så jeg får avhørt deg. Og hvis det blir nødvendig, avhører jeg alle dere andre etterpå.


Avhør

Arnt Arnesen og Bjørn Galte satte seg i den myke sofaen. Bjørn Galte så engstelig ut.
-Nå, Bjørn, sa Arnt. -Var det du som tok vasen?
-Nei, nei, det var ikke meg, sa Bjørn.
-Så hvorfor rømte du da? sa Arnt.
-Fordi dere ville mistenke meg med en gang, sa Bjørn. -Siden jeg har vært kriminell, ikke sant?

Den neste som ble kalt inn, var Willa Waldeneck:
-Hvorfor ringer du ikke bare politiet? sa Willa Waldeneck sint. -Alle vet jo at det var den kriminelle fyren som har gjort det!
-Så du at han tok vasen? spurte Arnt.
-Nei, så klart ikke, sa Willa.
-Da vet du det jo ikke, sa Arnt.
-Hvem skulle det ellers være? sa Willa.
-Deg for eksempel, sa Arnt.
-Jeg? sa Willa. -Hvorfor skulle jeg stjele vasen?
-Fordi du ville ha den, sa Arnt. -Jeg så det på deg under middagen, hvordan du stadig kikket bort på den.
-Hmf! sa Willa. -Hvis du vil ha noe mer ut av meg, vil jeg ha en advokat til stede!


Deretter var det Jan Tore sin tur:
-Jeg la merke til at du var veldig lenge på do, begynte Arnt.
-Løs mage, sa Jan Tore.
-Hvordan har du fått det såret på hånda di?
-Jeg skar meg på en rosebusk, sa Jan Tore. -Jeg ville plukke en rose til Willa.
-Å, sånn å forstå, sa Arnt. -Du er forelsket i Willa?
-Ja, jeg er vel det, sa Jan Tore. -Men det er vel ikke kriminelt?
-Nei, det er det ikke, sa Arnt.


Martha satte seg godt til rette i sofaen. Hun ser ikke særlig nervøs ut, tenkte Arnt. Men kanskje hun bare er en god skuespiller.
-Du kan egentlig bare hoppe over meg, sa Martha. -Jeg har ikke peiling på verdifulle vaser.
-Men du fikk med deg at vasen var verdt mange tusen kroner, sa Arnt.
-Kanskje, sa Martha. -Men hvorfor skulle jeg bry meg om det?
-Å spille på hester koster penger, sa Arnt.
-Ja, det er sant, sa Martha. -Men jeg pleier å vinne.
-Jeg kan ringe til travbanen og spørre om det stemmer, sa Arnt.
Da ble Martha blek.
-Okei da, så vinner jeg kanskje ikke så ofte, sa hun. -Men jeg har ikke stjålet vasen, det lover jeg.

                                                                Kristian Knirk

-Da er det bare en person igjen å avhøre, sa Arnt Arnesen til selskapet.
Alle stirret forundret på detektiven.
-Hva mener du? sa Kristian Knirk.
-Deg, Kristian, sa Arnt.
-Mener du at Kristian har stjålet sin egen vase? sa Willa Waldeneck spydig. -Du er jammen meg en fin detektiv!

Fortsettelse følger......