Påskekrim: Hvem tok vasen? Del 4

Avsløringen


Kristian Knirk, privatdetektiv Arnt Arnesen og alle gjestene i Kristians 50-årsdag var fortsatt samlet i stua. Alle visste hva som nå skulle komme: Avsløringen.

-Jeg har altså påpekt at dere alle hadde et motiv for å ta den verdifulle vasen, begynte detektiven. -Til og med eieren selv.
Kristian kunne ha tatt vasen bare for å lage litt ståhei. Bjørn Galte kunne ha falt for fristelsen til å begå tyveri igjen. Martha trengte penger til å finansiere spillingen på hester, og Willas motiv var rett og slett at hun ønsket å eie vasen selv.
Men det er ingen av dem som er tyven.
Arnt tok en pause og kikket på gjestene. Det gikk etter hvert opp for dem hvem detektiven snakket om. Og alles øyne rettet seg  mot..... Jan Tore Kristoffersen.

-Det var ikke meg som stjal vasen! sa Jan Tore.
-Det er forsåvidt riktig det, sa Arnt Arnesen. -Du stjal ikke vasen. Du tok den bare opp for å kikke litt på den. For å imponere Willa.
-Hva? sa Willa. -Imponere meg? Det ville han aldri ha klart.
-Kanskje ikke, sa Arnt. -Men det var det han prøvde. Han ville gjøre seg kjent med den og late som om han hadde peiling på kunst.
-Men hvorfor ble vasen borte da, hvis han bare kikket litt på den? sa Kristian.
-Den ble borte fordi han kom til å miste den ved et uhell.
-Hva? sa Kristian. -Mistet du vasen i gulvet?
-Ja, sa Jan Tore. -Den knuste. Jeg samlet sammen skårene og gjemte dem i jakka mi. 
-Det var derfor du hadde sår på hånda, og derfor det var blod på bordet der vasen hadde stått sa Arnt. -Ikke fordi du hadde plukket en rose til Willa, men fordi du skar deg på skårene. Jeg ble mistenksom da du sa det om rosen. Roser blomstrer nemlig ikke i april. I hvert fall ikke her.

-Huff da, sa Jan Tore.
Han så skyldbetinget på Kristian.
-Kommer jeg i fengsel nå? sa han.
-Man kommer ikke i fengsel for et uhell, sa Arnt Arnesen.
-Men jeg skulle ønske du hadde sagt i fra med en gang, sa Kristian. -I stedet for å la andre nesten få skylda.
-Ja, sa Jan Tore. -Det var dårlig gjort mot dere alle. Og jeg skal selvsagt erstatte vasen, Kristian.
-Hvis du betaler litt av det vasen kostet, så kan jeg sette en strek over det, sa Kristian.
-Da sier vi det sånn, sa Arnt Arnesen. -Saken er oppklart.

Påskekrim: Hvem tok vasen? Del 3

Del 3

-Du mener vel ikke for alvor at du mistenker meg? sa Kristian da de to vennene satt alene i sofaen.
-En detektiv må holde alle muligheter åpne, sa Arnt.
-Men hvorfor skulle jeg stjele min egen vase? sa Kristian.
-Jeg har en teori..., sa Arnt. 

Etter de fem avhørene samlet Arnt Arnesen alle de mistenkte i den innerste stua.
Det var tomt for snacks, men ingen påpekte det. Ingen tilbød seg å hente mer.
Arnt så på de engstelige ansiktene. Fire av dem var redde for å bli anklaget for noe de ikke hadde gjort, mens én var redd for å bli avslørt.

-Bjørn Galte, sa Arnt, og satte øynene i bilforretningseieren. -Du gikk ut for å røyke. Men jeg la merke til at det ikke luktet røyk av deg.Du hadde god mulighet til å ta vasen og legge den i bilen din.
-Nei! sa Bjørn. -Jeg tok ikke vasen!
-Hvordan forklarer du at det ikke luktet røyk da? sa Arnt.
Bjørn Galte trakk fram en tingest fra lomma:
-E-sigarett, sa han.

Arnt lot blikket gli videre til Willa Waldeneck.
-Du, Willa, var en tur på toalettet etter middagen. Du kunne også ha tatt vasen og gjemt den et sted for så å hente den etterpå.
-Hmf! jeg tok ikke vasen, sa Willa.

-Hva med deg, Jan Tore? sa Arnt og  så på Jan Tore.
-Det var ikke meg, sa Jan Tore.
-Du gikk også på toalettet og ble veldig lenge borte, sa Arnt.
--Jeg sa det jo til deg. Løs mage, sa Jan Tore.

-Og Martha, sa Arnt. -Du trengte penger til å spille på hester med.
-Ja, sa Martha. -Men jeg tok ikke vasen.

-Og  du Kristian, sa Arnt og så på sin gamle venn, -du har alltid likt å tøyse med folk. Du kunne godt ha funnet på å stjele din egen vase, bare for å skape din egen krimgåte på bursdagen din!

Påskekrim: Hvem tok vasen? Del 2

Fluktforsøket

Arnt Arnesen tok raskt kontroll over situasjonen.
-Kristian! Lukk alle vinduer, lås alle dører. Ingen får gå ut av dette huset før tyven er avslørt.
Kristian skyndte seg å gjøre som detektiven sa.
Gjestene ble stående forskrekkede og bare stirre på bordet der vasen hadde stått.

Alle bortsett fra en.
Før Kristian rakk å låse stuedøra, smatt Bjørn Galte ut.
-Etter ham! ropte Arnt Arnesen.
Til Arnt Arnesens store overraskelse var det Martha Martinsen som reagerte raskest. Hun for etter Bjørn Galte gjennom gangen og bort til utgangsdøra. Der ble hun stående og sperre døra for ham. Han kom seg rett og slett ikke forbi. Og Arnt kunne føre en slukøret Bjørn Galte tilbake til spisestua.
-Bra jobba, Martha! sa Arnt Arnesen.
-Jeg har lært det av hestene, sa Martha. -Hvis man ikke kommer fort i gang, har man ikke nubbesjans på banen.
Arnt flyttet oppmerksomheten over på Bjørn Galte:
-Du, Bjørn, har noe å forklare, sa han. -Vi går inn i den andre stua så jeg får avhørt deg. Og hvis det blir nødvendig, avhører jeg alle dere andre etterpå.


Avhør

Arnt Arnesen og Bjørn Galte satte seg i den myke sofaen. Bjørn Galte så engstelig ut.
-Nå, Bjørn, sa Arnt. -Var det du som tok vasen?
-Nei, nei, det var ikke meg, sa Bjørn.
-Så hvorfor rømte du da? sa Arnt.
-Fordi dere ville mistenke meg med en gang, sa Bjørn. -Siden jeg har vært kriminell, ikke sant?

Den neste som ble kalt inn, var Willa Waldeneck:
-Hvorfor ringer du ikke bare politiet? sa Willa Waldeneck sint. -Alle vet jo at det var den kriminelle fyren som har gjort det!
-Så du at han tok vasen? spurte Arnt.
-Nei, så klart ikke, sa Willa.
-Da vet du det jo ikke, sa Arnt.
-Hvem skulle det ellers være? sa Willa.
-Deg for eksempel, sa Arnt.
-Jeg? sa Willa. -Hvorfor skulle jeg stjele vasen?
-Fordi du ville ha den, sa Arnt. -Jeg så det på deg under middagen, hvordan du stadig kikket bort på den.
-Hmf! sa Willa. -Hvis du vil ha noe mer ut av meg, vil jeg ha en advokat til stede!


Deretter var det Jan Tore sin tur:
-Jeg la merke til at du var veldig lenge på do, begynte Arnt.
-Løs mage, sa Jan Tore.
-Hvordan har du fått det såret på hånda di?
-Jeg skar meg på en rosebusk, sa Jan Tore. -Jeg ville plukke en rose til Willa.
-Å, sånn å forstå, sa Arnt. -Du er forelsket i Willa?
-Ja, jeg er vel det, sa Jan Tore. -Men det er vel ikke kriminelt?
-Nei, det er det ikke, sa Arnt.


Martha satte seg godt til rette i sofaen. Hun ser ikke særlig nervøs ut, tenkte Arnt. Men kanskje hun bare er en god skuespiller.
-Du kan egentlig bare hoppe over meg, sa Martha. -Jeg har ikke peiling på verdifulle vaser.
-Men du fikk med deg at vasen var verdt mange tusen kroner, sa Arnt.
-Kanskje, sa Martha. -Men hvorfor skulle jeg bry meg om det?
-Å spille på hester koster penger, sa Arnt.
-Ja, det er sant, sa Martha. -Men jeg pleier å vinne.
-Jeg kan ringe til travbanen og spørre om det stemmer, sa Arnt.
Da ble Martha blek.
-Okei da, så vinner jeg kanskje ikke så ofte, sa hun. -Men jeg har ikke stjålet vasen, det lover jeg.

                                                                Kristian Knirk

-Da er det bare en person igjen å avhøre, sa Arnt Arnesen til selskapet.
Alle stirret forundret på detektiven.
-Hva mener du? sa Kristian Knirk.
-Deg, Kristian, sa Arnt.
-Mener du at Kristian har stjålet sin egen vase? sa Willa Waldeneck spydig. -Du er jammen meg en fin detektiv!

Fortsettelse følger......

Påskekrim - Hvem tok vasen? Del 1

De som er med:
Kristian Knirk: Bursdagsbarn og kunstsamler.
Willa Waldeneck: Kunstsamler.
Jan Tore Kristoffersen: Glad og godslig kar som liker god mat.
Bjørn Galte: Ekskriminell, nå lovlydig borger. Eller?
Martha Martinsen: En glad person. Ivrig veddeløpsspiller.
Arnt Arnesen: Privatdetektiv. Venn av Kristian Knirk.

                                                               

Etter en vanskelig sak, tok Arnt Arnesen en velfortjent påskeferie. Han ble invitert til sin gode venn Kristian Knirk ute på landet. Kristian fylte femti år og skulle ha et lite selskap i påsken. Arnt Arnesen tenkte at noen dager på landet ville gjøre ham godt. Der kunne det ikke skje noe kriminelt, tenkte han. Men der skulle det vise seg at han tok grundig feil.

                                                                       Arnt Arnesen

Kristian Knirk var kunstsamler. Han hadde nylig kjøpt en verdifull vase.

-Jeg vil råde deg til å ikke ha denne vasen fremme under selskapet, sa Arnt.

-Å, du er altfor mistenksom, sa Kristian. -Hit kommer det bare gode venner som jeg stoler fullt og helt på. 

-Ja, du har sikkert rett, sa Arnt.

Men i sitt stille sinn tenkte han at han skulle holde et ekstra godt øye med vasen. 

Gjestene ankom, en etter en. Først kom Jan Tore Kristoffersen. Han var en blid og godslig kar, som straks forsynte seg av snackset på bordet.

                                                                    Jan Tore Kristoffersen

Den neste som dukket opp, var Willa Waldeneck. Kristian fortalte Arnt at hun også var kunstsamler, og Arnt la merke til at hun studerte den nye vasen med et grådig blikk.

Willa var en flott dame, men dektetivens inntrykk av henne ble ødelagt av den overlegne holdningen hun inntok overfor alt og alle. 

Willa Waldeneck

Deretter dukket Bjørn Galte opp. Bjørn var en gammel kjenning av Arnt Arnesen. Arnt hadde nemlig sørget for å få Bjørn Galte bak lås og slå etter en rekke ran som han sto bak. Nå var Bjørn Galte imidlertid kommet på rett kjøl, og eide en bilforretning. Det virket ikke som han bar nag til detektiven, for han hilste på ham som en gammel venn. 

 

Bjørn Galte

Til slutt kom kveldens siste gjest, Martha Martinsen. Martha hilste overstrømmende på Arnt, som om hun hele livet hadde drømt om å treffe nettopp ham. Hun var en kvinne på rundt 50 år, like brei som hun var lang, og hun fortalte ham straks at livet hennes dreide seg om hesteveddeløp. 

-Nå har jeg kjøpt meg leilighet like ved travbanen, så slipper jeg å dra så langt, sa hun, og lo. 

                                                                    Martha Martinsen

                                               

De spiste en bedre middag bestående av lammestek med saus og poteter. Etterfulgt av en nydelig creme brulee. Alle spiste med god apetitt, bortsett fra Willa, som bare pirket i maten. 

Det tok ikke lang tid før samtalen dreide seg om den nye vasen og dens verdi. Kristian ville ikke ut med hvor mye han hadde gitt for den, men antydet at den hadde kostet flere titusener. 

Etter maten reiste Kristian seg og holdt en tale, men Arnt så at flere av gjestene var mer opptatt av vasen enn av talen. Igjen tenkte detektiven at det ikke var så lurt av Kristian å ha vasen stående ubevoktet. 

Etterpå gikk alle inn i en annen stue for å drikke kaffe. 

Willa unnskyldte seg og sa hun måtte på toalettet. 

Da hun kom inn igjen, reiste Bjørn Galte seg.

-Er det greit at jeg tar en røyk? sa han.

-Ja, men du må nok ta den ute, sa Kristian.

-Selvsagt, sa Bjørn Galte, og gikk ut. 

Arnt Arnesen la merke til at det ikke luktet røyk av Bjørn Galte da han kom inn igjen. 

-Det er visst tomt for snacks, sa Martha.

-Jeg skal hente mer, sa Kristian.

-Nei, jeg kan gjøre det, sa Martha, og gikk ut med bollen i hendene. 

Etter at Martha hadde kommet inn igjen, reiste Jan Tore seg og sa at han måtte på do. 

Arnt lurte på om Jan Tore hadde mageproblemer, for han ble borte veldig lenge. 

Ved tolvtiden var selskapet over. Gjestene gikk gjennom spistestua mot gangen. 

Det var Willa Waldeneck som oppdaget det:

-Vasen! ropte hun. -Den er borte!

Fortsettelse følger.......